Vår debut som "Cocker-patrioter" startet da vi ble spurt om vi kunne passe på cockeren til noen bekjente mens de var i USA. Jeg er oppvokst med hund (Flat coated retriver), og hadde lenge drømt om å skaffe meg hund igjen, men studier, utenlandsopphold og jobbsituasjon hadde i mange år gjort det vanskelig. Jeg var nok heller ikke helt sikker på om jeg var klar for det ansvaret det er å ha hund. Når man først har skaffet seg hund, nytter det ikke å si "Å, dette var ikke helt sånn som jeg hadde trodd....".

Vi hoppet på muligheten av en prøveperiode på et år, der vi kunne teste oss selv for å se om vi faktisk klarte å stå bak mottoet: "Ut på tur, aldri sur!" -Og det gikk greit!

Den lille "damen" het Luna, og var en orange og hvit engelsk cocker spaniel. Noen har engang sagt til meg at: "Man skal ha god sans for humor, hvis man skal ha cocker", men jeg tror nesten at om man ikke har det i utgangspunktet, så får man det i cockerens selskap. Cockerne prater. Ikke med ord, selvfølgelig, men de har en egen evne til å formidle hva de mener og vil. Og ofte er det så kreativt, at man bare må gi seg ende over, og hengi seg til krampelatteren!

Det var en trist dag da Luna ble hentet hjem av sin opprinnelige familie, og det var ikke fritt for at det falt noen tårer både da og i dagene som fulgte, men ett var ihvertfall sikkert: Vi skulle ha cocker!

Vi startet med en, men det tok ikke lang tid før en ble til to. Èn er gøy, men to er dobbelt så gøy. Det er nå vår mening. Å se den gleden de har av hverandre, hvordan de samspiller.....De er to helt forskjellige personligheter, som utrykker seg på sin egen spesielle måte. Så tok det ikke lange tiden heller, før to ble til tre, men nå har vi faktisk tenkt til å stoppe...