| Klikk
her for fullstendig rasestandard fra Norsk Kennel Klubb
Cockeren er først og fremst en jakthund. Den er full av
energi og elsker å være ute og bevege seg. I sommerhalvåret
pleier vi å spenne "Springer'n" på sykkelen,
og så sykler vi inn til Sognsvann. Dette er en times tur,
og hundene elsker det! Når de ser vi finner fram løpeselene,
begynner de å hoppe i ring rundt seg selv. De vet hva som
skal skje! Man må ikke la seg lure av størrelsen
til å tro at dette er en sofa-hund som kan trives med å
gå en runde rundt kvartalet en eller to ganger om dagen.
Cockeren er en liten hund -med kraftig motor.
Cockeren trenger og liker utfordringer. Agility-trening og sportrening
er fine måter å aktivisere cockeren på, men
man skal være klar over at cockeren, til tross for at den
kan fremvise en vilje av stål, samtidig er svært myk
i gemyttet. De tåler ikke tøff irettesetting på
samme måte som andre raser muligens gjør det. Nå
skal det her sies at jeg verken er utdannet hundetrener eller
er ekspert på alle hunderaser, men jeg tror jeg står
på ganske trygg grunn når jeg hevder at "positiv
forsterkning" og "ta det med det gode", er viktige
grunnregler! Det kommer man uansett lengst med!
Cocker spanielen er en sosial rase. De vil være med der
det skjer, sammen med flokken/familien sin. Når man skal
skaffe seg hund, så må man selvsagt, uansett rase
man velger, vurdere om man har nok tid til det. Ingen hunder trives
med å være timesvis hjemme alene, men å gå
ut ifra at en så sosial og aktiv hund som cockeren er, vil
trives med å tilbringe timesvis alene hjemme...hver dag,
er ikke realistisk.
Cockeren er veldig nydelig å se på....store, brune
øyne, blank, myk pels...ja, man blir aldri lei av å
kose med den, og det kan lett bli litt av cockerens problem. Ingen,
verken dyr eller mennesker orker å bli kost og herset med
24 timer i døgnet, og det er viktig at også cockeren
får pusterom. Vi opplever selv cockeren som en veldig koselig
hund. Våre hunder er svært kontaktsøkende og
de er glad i å sitte og kose på fanget, men de viser
også tydelig behov for å få ligge alene og i
ro innimellom, og det må man respektere. Det er viktig å
holde i minnet at cockeren er en jakthund av natur, og ikke en
kosebamse...
Vår erfaring er at cockeren er svært "signal-sensitiv".
Med det mener jeg at den er veldig vàr på de signaler
mennesker og og andre hunder sender ut. Uten å være
klar over det, sender mange mennesker ut ganske truende signaler,
og cockeren er derfor ikke den rasen du skal velge hvis du ønsker
en hund som ukritisk skal kaste seg i armene på fremmede.
Våre cockere liker det best om de får se folk litt
an før de hilser. De som buser rett på og er VELDIG
interesserte i å hilse på, er de ganske skeptiske
til. "Sunn skepsis" kaller jeg det...
Cockeren er etter vår mening en fantastisk
rase. Vi angrer ikke et øyeblikk på at vi skaffet
oss cocker, og vi kommer nok heller aldri til å ha noe annet.
Men, det er viktig å sette seg godt inn i rasens egenskaper
og gemytt slik at man håndterer den på en riktig måte.
Da får man et harmonisk og trivlig familiemedlem. Gemytt
er en blanding av arv og miljø, og egenskaper som ligger
medfødt i hunden kan enten dempes eller forsterkes. Derfor
er det også så viktig at man vet hvordan man skal
håndtere sin bestemte rase. Man må ikke tro at man
kan følge naboens råd, uansett hvor dreven han er
i å oppdra Rottweilere...! Dog skal man også ha i
minnet at det er et individ man har med å gjøre,
så det som passer for èn cocker, passer ikke nødvendigvis
for en annen. Derfor skal man i tillegg stole på sin intuisjon.
Det jeg har skrevet her, er bare et lite gløtt inn i cockerens
natur, men dersom man tenker på å skaffe seg cocker,
vil jeg på det sterkeste anbefale å lese litteratur
om rasen. Kikk gjerne innom min "anbefales" -side.
|